Spor som viskes ut

Nettopp lest ferdig to bøker, "Snø" av Ohran Pamuk og "Falsk vidnesbyrd" av Jacob Brinchmann. I likhet med "Mitt navn er karmosin" synes jeg boken var litt lang, men, å sitte og se sneen legge seg i tykke lag ute i hagen mens jeg fulgt Kas vandringer i den bortglemte byen Kars gav en helt spesiell stemning. Hans nostalgi over hva Tyrkia en gang var - et land der en rekke kulturer levde om hverandre - kan jeg dele. Det er et paradoks at når verden til stadighet "globaliseres" så blir så mange land i midtøsten, som i så lang tid har vært preget av sameksistens, mer og mer monokulturell. Denne artikkelen om påskefeiringen på prinseøyene utenfor Istanbul sier alt om dette.

Jacob Brinchmann, og hvorfor jeg liker krim fra 1940-tallet, får jeg ta senere.