Istanbul

Da jeg leste "Mitt navn er Karmosin" av Orhan Pamuk fant jeg frem til denne siden som gir et innblikk i de skattene som befinner seg i Topkapi Sarai, de ottomanske sultanenes palass. Det var interessant å finne frem noen av de miniatyrbildene som er så sentrale i denne fortellingen og ha mulighet til å studere dem mens jeg leste. (Det fungerte også som støtte i de partiene av boken som mangler litt nerve, eller rettere sagt, var kjedelige.) Sultanens palass er et skattekammer fylt med gull og edelstener, gaver og erobringsgods og jeg tilbrakte en hel dag i Topkapi Sarai da jeg for mange år siden besøkte Istanbul, eller Miklagard/Konstantinopel som byen også er kjent som (hvis man ikke gjør som grekerne og enkelt og greit kaller den O polis; "Byen").

Istanbul er en vakker, svimlende opplevelse med alle sine mennesker, sin historie og sine bygg. Jeg tok ferge over til den asiatiske siden og drakk te på bryggen, kjøpte stekt fisk i brød rett fra båt, besøkte patriarkatet og vandret i Fanar på jakt etter tegn fra de tusenvis av grekere som tidligere bodde der. Alt jeg fant var noen utviskede greske skilt som var malt rett på husveggen. Det er lett å bli sentimental av slikt, og de opprinnelige greske istanbulinnbyggerne er nok en utdøende gruppe. Men det er også tegn på at Istanbul begynner å finne igjen sin kosmopolittiske arv. Jeg håper å snart kunne få reise dit igjen, og i mellomtiden får man slå seg til ro med filmen Politiki Kouzina, eller A touch of Spice som den dessverre ble lansert som internasjonalt. Intet stort mesterverk, men den gir deg garantert den rette Istanbulfølelsen. Og ja, fotografiet er av Agia Sofia-kirken, om det skulle være tvil.