Nesler og S.K. Bjørneboe

Jeg har nettopp lest ferdig Sven Kærup Bjørneboes siste skildreri fra skjærgården, Gjensyn og klage. Av hans tre bøker fra dette øylivet er denne den mest innadvendte, og det virker som jeg-personen trekker seg unna og forsvinner litt inn i seg selv. Han driver polemikk mot egne utsagn fra tidligere bøker, noe som bidrar til denne følelsen av, i mangel av et bedre ord, unndragelse. Likevel står ett fast som går som en rød tråd gjennom hele hans forfatterskap; "åndelighet" (SKB vil selvfølgelig vri seg beklemt av et slikt ord) koblet med det helt enkle, konkrete og håndgripelige. Eselet som gudsbevis, det kan jeg like.

Boken inneholder forøvrig et forsvar for brennesle, en gammel og god kulturplante som vi har glemt bruken av. Inspirert skal jeg derfor ut å plukke nesleskudd i helgen, slik at jeg kan servere barna den fryktinngytende retten neslesuppe. Husker selv da faren min lagde neslesuppe da jeg var liten. Alltid den samme spenning ved første skje - kan jeg stole på at det ikke vil svi og brenne?