En tilfeldig bok

For noen år siden var Louloudi og jeg innom Deichmanske bibliotek, avdeling Grünerløkka, hvor det stod en hylle med utgåtte bøker til fem kroner stykke. Jeg falt for en tynn diktsamling av Erling Christie, en for meg helt ukjent lyriker. Jeg leser sjelden dikt, men det hender altså, og i sommer tok jeg med meg "Tegnene slukner" til Kreta, for jeg tenkte at det var passende lange lesestykker når man skal være sammen med to små gutter på stranden. Nå var det juni, og boken åpner med "Junidag":

Junidag

Langveisfarende kom vi
med byenes dager og netter bak oss
Men uten å vite det underveis
før stien lukket sin grønne grotte
bak våre skritt gjennom juniskogen.

Da, med ett, mens vinden sang stillhetens
klare sommersang, visste vi
under junidagens fullbragte skjønnhet
at ennu er jorden den grønne klode.

Og undrende gikk vi inn
i barndommens åpne landskap
til stjålne timer av hjemkomst
da øyet hvilte i fuglenes fjerne flukt
på stille vinger mot horisonten
Seilende under insektleken
gjennom de glemte somrenes rum
- til dagen smeltet i blått og sank.

Slik søker vi, evig reisende
alltid tilbake mot denne drøm
om en hjemkomst
Til vi i sommerdagens åpne timer
smerteramt vet at intet kan bli
at alt er oppbrudd og alt underveis
som drivende skyer over den høye himmel
en dag i juni.

Jeg skal ikke greie ut her, men diktet er vakkert, samtidig innfører han - og dette gjennomsyrer hele samlingen - melankolien som oppstår når vi inser vår endelighet i møtet med verdens skjønnhet. Dette er bokens styrke; det blir ikke bare modernistisk tomhet og meningsløshet, men skjønnhet og håp på trass av ensomheten. Og håpet strekker seg lenger i "Døden er ingen avskjed" der han avslutter:

Barn, jeg sier deg:
Døden er ingen søvn
Døden er ingen avskjed.
uendelig nær er ditt smil, dine henders
gave av jordisk ømhet
Uendelig nær er du alltid her
er de døde bestandig her og nu
i evig lys over hverdagens skritt
på jorden.