Sirkelens ende, og litt til

Nettopp tilbake fra ferie i Kabelvåg, Lofoten. Venner og familie kan se mer her. Leselisten min har vært noe monoman i sommer, der Nygårdshaug har skrevet det meste av det jeg har lest; "Jegerdukken", "KISTE nummer fem", "Cassandras finger" og "Alle orkaners mor". Ikke alle bøkene er like gode, men underholdende sommerlektyre er det helt klart. En krim av en helt annen type er ”Sirkelens ende” av Tom Egeland som jeg fant i bokhylla til Kari i Kabelvåg. Uten et eneste mord, ja uten noen særlig forbrytelse, og med et rolig, nesten dvelende tempo er den svært ulik Skarpedin Olsen og Fredric Drums halsbrekkende oppgjør med forbrytere. Enda sterkere blir denne kontrasten når man sammenligner Egelands bok med sin forvokste, yngre bror: ”Da Vincikoden”. Der Dan Brown lar karakterene i sin ADHD-bok jakte på hverandre i biler i rasende tempo, kaster hovedpersonen i Egelands bok seg inn i en - 2CV - og putler avgårde mens "skurkene" forsvinner med gullskrinet som inneholder bokens hemmelighet. Dessverre ødela det at jeg har lest "da Vincikoden" tidligere på mange måter Egelands bok for meg. Spenningen i "Sirkelens ende" er knyttet opp til skrinet og avsløringen av hva dette inneholder, men den hemmeligheten kjente jeg jo allerede fra Dan Browns bok. Ja,ja...