De gamle anarkister

Jeg starter med en omvei: Jeg elsker antikvariater. Ikke slike fancy steder som kun selger praktbøker og gamle kart utstilt i glassmonter, men gode gammeldagse antikvariater som selger brukte bøker av all sort. Det lukter deilig støv og gamle papirer i slike butikker (noe som trolig forklarer hvorfor jeg synes det er helt ok å bruke dagene mine på å gjennomgå gamle papirer som har ligget opptil 100 år i kjelleren på universitetet i Oslo). En dag, for mange år siden (1992), da jeg nettopp hadde sett Vidar Sandems teaterforestilling basert på Arne Dybfests liv, bestemte jeg med for å se om jeg kunne finne Dybfests bok "Blandt anarkister". Etter å ha lett litt i hyllene på Oslo Nye Antikvariat, spurte jeg mannen bak disken om han kjente til boken. Det gjorde han, og ut fra bakrommet hentet han frem en liten rød flis av en bok. Den skulle han ha hundre kroner for, noe som var under én krone siden, og det takket jeg ja til. Opprømt tok jeg med meg min nye skatt hjem og leste....

"Blandt anarkister" er ikke en teoretisk bok, den gir kun noen stemningsbeskrivelse av møter med diverse anarkister i Europa og USA på 1880-tallet. Jeg tilhører dem som var fascinert av anarkismen, mest fordi jeg ville være noe annet enn "vanlig sosialist", sikkert også fordi jeg var oppdratt i et "kunstnerisk" hjem på Oslos vestkant. Anarkisme og anarko-syndikalisme ble esoteriske begreper man kunne pynte seg med, og ingen kunne sette en fast i en diskusjon ved å komme med et pinlig partiprogram, man var jo anarkist! man tenkte selv! Nå ja, jeg innså fort at mine evner som anarkist var heller dårlige og jeg har slått meg til ro med å være venstrevennlig stemmekveg(?!). Men hva godt kan man nå si om denne boken? Den tegner et bilde av Europa der politisk aktive måtte reise rundt og leve i skjul, et tid der de ble arrestert for deltagelse på politiske møter og artikler de hadde skrevet. Og det er alltid en grei påminnelse... Samtidig tegnes bildet, med bibelsk bildespråk, av anarkister som mystiske, intellektuelle åndskjemper som som aldri lar seg kue, men heller dør som martyrer for saken. Og kanskje berører denne boken dermed anarkismens iboende problem; nemlig en individualisme som gjør den til en sosial tanke om de mange, men for de få? Jeg vet ikke. Og jeg lurer fælt på hvem som kjøpte dette eksemplaret av boken som jeg nå sitter med, da den kom ut i Kristiania i 1890....