Men motstandskampen fortsetter!

Vår lille familie ser ut som vanlig mennesker, vi har jobb og leilighet og barna går i barnehage. Likevel er vi ikke som andre. Vi tilhører en nærmest sektlignende undergrunnsbevegelse som motarbeider det fundament hele vårt samfunn er bygget på. Der, rett ved "bilbyen ", lever vi i skjul med vår hemmelighet: Vi har ikke bil.

Nå pleier våre venner som er innviet i vår obskure livsførsel, å poengtere at vi, ved ikke å ha bil, har nærmere 30.000 til drosjepenger hvert år. Så, på søndag da vi skulle besøke Liselottes kusine, tenkte vi at denne søndagen skulle vi ta det enkelt og ringe på en drosje. Vi skulle altså ikke reise kollektiv eller sykle. Men, med to barn, den ene på to år og den andre fire, er det ikke like lett. En halvtime etter at bilen var bestillt fra sentralen, og gutta var begynt å gå løs på hverandre av kjedsomhet, ringte jeg for å høre hvor bilen ble av. På Oslo taxisentral kunne de fortelle at de ennå ikke hadde kunnet oppdrive en drosje med to barneseter. Jeg svarte at da fikk det være det samme. Så det ble T-banen som alltid. Moralen, vel den får du finne selv, men noe ved denne hendelsen fikk meg til å vakle i troen på at vi lever rett...