Julenissen

Eldstemann, snart fem, hadde fått hjelp av mamma til å skrive en ønskeliste til jul. Den var nedtegnet etter en nøye gjennomgang av flere leketøyskataloger som han har lest i filler de siste ukene. Men så kom altså spørsmålet: ”Pappa, kan vi sende ønskelisten min til julenissen på Nordpolen?”
”Jada”, sier jeg og tenker meg at Posten, eller Drøbak eller Finland eller hvor det er nissepost sendes, skulle få enda et brev tilsendt. Så ser jeg på listen, og den er lang. Veldig lang. Og for å være føre var, forsøkte meg forsiktig; ”Du vet at det ikke er sikkert du får alt på listen…?”
Han ser på meg med store undrende øyne, ”hvorfor ikke det?” Og det er her jeg innser at for ham er julenissen en person som bor på Nordpolen og får du først brevet av gårde til ham, ja så får du det du ønsker deg, så fremt du har vær snill, da. Og jeg kan jo ikke si; ”hør her, det med julenissen, det er bare tull. Det var jeg som kledde meg ut i fjor og mamma og pappa har ikke råd til å kjøpe alle disse lekene til deg og dessuten virker ”Superman inflato-suit” som noe ordentlig tull!” Så istedet forsøker jeg forsiktig å dempe forventningene til hva nissen kan prestere.

Uansett tror jeg nok at han avslører nissen i år. Det vil si, hvis vi ikke leier inn en skuespiller med ekte skjegg da, og kjøper alt han ønsker seg. Men jeg er redd den prisen blir for høy…