Raskolnikov

For dem som tittet på leselisten min, så ville de se at Dostojevskij begynte året 2006, og nå har jeg gjort det igjen, gravd meg ned i enda en av bøkene til den skjegget russeren som døde for 126 år siden. Denne gangen er det ”Raskolnikov – Forbrytelse og straff”, en bok jeg ikke har lest siden tidlig 90-tall. Så hva er det med gamle Fjodor? Kanskje lettere å si hva som er kinkig med ham: Bøkene er lange og setningene ordrike, personene opererer på gammelt russisk vis med en tre navn og gjerne et par kjæle- og diminutivformer. I tillegg er russisk omgangsform på slutten av 1880-tallet ganske fremmedartet for oss i dag. Bøkene hans har også lange sidefortellinger hvor ulike karakterer får presentert seg. Alt dette gjør bøkene hans ganske komplekse og mange har nok halvleste Dostojevskijbøker i bokhyllen. Men disse "hindringene" er også noe av det som gjør bøkene spennende; reaksjonsmønstrene er vanskelig å forutse, bipersonene tillates å vokse og bli viktige og sentrale figurer, dessuten gir bøkene et blikk inn i en tid og et samfunn svært forskjellig fra vårt.

Årsaken til at ”Forbrytelse og straff” gjennom tidene har blitt hauset sånn opp er kanskje rett og slett fordi det er en svært spennende bok. Rett nok er det bokens første halvdel som er mest opprivende, blodig og fengslende. Mot slutten blir personene mer og mer gåtefulle, og drivet i fortellingen dabber litt av. Like fullt er det en kriminalroman, der vi hele tiden kjenner morderen, men hvor hverken vi eller morderen selv, fullt ut forstår motivet for dobbeltdrapet, og hvor vi ikke vet om han blir avslørt eller vil avsløre seg selv. Iscenesettelsen er også fascinerende. Leseren tas med på en labyrintisk vandring i St. Petersburgs underverden, til mørke kneiper og møkkete bakgårder. Menneskene bor tett i små utleierom der man aldri vet hva som skjuler seg bak et skjermbrett, neste dør eller i mørklagte, skjeve trapper.

Nå kan en forfatter som er stemplet som "kristen" virke ganske kjedelig, hvis man tenker seg en forfatter med et ferdig budskap som skal formidles og hvor alt går opp til slutt. Mens slik er ikke Dostojevskijs litteratur. Det befriende med Forbrytelse og straff er at hovedpersonen Raskolnikov aldri er forutsigbar. Når man tror han skal "gi etter" og innse sin skyld, smiler han skjelmsk og snur tvert om. Raskolnikovs ustabilitet holder spenningen oppe, særlig når han vurderer å melde seg eller når etterforskeren Porfirij blir nærgående. Raskolnikovs forvandling er i det hele tatt ikke sentralt i boken, men derimot henvist til epilogens siste sider. Og på mange måter er dette bokens svakeste del. Det hele virker litt umotivert. Raskolnikovs oppvåkning er beskrevet i litt vel svulstige ordelag, selv om hendelsen er enkel og uten de store fakter (Så har det også vært hevdet at slutten ble lagt på av Dostojevskij på grunn av sensuren).

I alle fall en klar anbefaling fra meg, og vil du lese mer om Raskolnikov er det mer enn nok å ta av…