Så var det slutt for Lompa...

Ja, nok en brun pub faller. Nå har ikke jeg akkurat vært stamkunde, men vemodig er det lell...Husker også at folket fra vest (da mener jeg andre siden av fjellene) ikke helt klarte å huske om det het "Lompa" eller "Lefsa" (snakker vi om grunnleggende forskjellige kultursfærer?). Får bare håpe det ikke blir altfor hipt og striglet. Les mer her

http://oslopuls.no/restaurant/article1475288.ece

Liv laga

Ingen skal komme her og si at det ikke er håp for en fremtidig palestinsk stat...

http://bethlehemghetto.blogspot.com/2006/09/posted-by-odog-19906-taybeh-october.html

pause, men ikke pause

Når det er stille her så betyr det som regel at det skjer mye andre steder. Jeg har en oppgave i arkivteori som skal være ferdig til 2. oktober, og ved siden av jobb, barn og kone (som alle fortjener sin del av min oppmerksomhet, enkelte betaler sågar for den) blir det ikke tid til så mye blogging...

Hamlet

Premiere på Hamlet her i Oslo i kveld, og jeg gleder meg. Nå kan teater være ekstremt medrivende, andre ganger ekstremt kjedelig (jeg har sovnet!), men i kveld tror jeg det blir bra. Medieyndlingen Aksel Hennie spiller Hamlet. Sist jeg så ham på en scene var i en skolerevy på tidlig 90-tall. Da ble lokalet angrepet av tidligere taggervenner som skulle ”ta ham” for å ha tystet eller noe. De knuste vinduer og prøvde å bryte seg inn bakdøra, det hele mens forestillingen pågikk. Formoder at kveldens forestilling vil inneholde mest dramatikk på scenen.
Ellers er det en stund siden jeg har sett faren min spille, så det gleder jeg meg også til. Om noen år er han pensjonist og da forsvinner den siste nære forbindelsen til teateret, en nærhet som jeg er vokst opp med og som jeg vil savne. Men jeg får vel bare innse at det var jeg som sviktet som ikke ble skuespiller i tredje slektsledd. Nåja, tror egentlig det var til det beste…

Indian summer

Varmen har igjen inntatt denne byen, rettnok litt kjølig om morgenen, men så tar solen tak og avkler menneskene deres nyinnkjøpte høstmote i sort og ull og får dem til å finne frem sommertøyet igjen…
P. og Ø. overnattet hos besteforeldre fra lørdag til søndag, så på lørdag så vi ”Uro” på kino og etterpå var vi med og feiret Hildikkens bursdag.
Søndag tok vi syklene til Bygdøy hvor vi badet. Fremdeles varmt i vannet, om lag 17 grader, friskt og rent, men alle bad i september har noe vemodig over seg; mon tro dette er årets siste bad og sommeren er over for denne gang? Det er som om man vil suge i seg de siste solstrålene før lyset slukkes, om ikke for godt, så for en lang, lang stund. Men ennå er altså solen her, så, hva annet kan man si enn ”takk”?

Jerusalem

Jeg omorganiserer litt her på bloggen om dagen, prøver å finne plass til bøker og etterhvert matoppskrifter. Vil ellers bare si at Olav Elgvin som har skrevet rapporter fra Jerusalem for Vl.no nå har sin egen ordentlige blogg. Det begynner jo å bli mange stemmer etter hvert, men her er altså en til: http://jerusalemblogg.blogspot.com/

Men motstandskampen fortsetter!

Vår lille familie ser ut som vanlig mennesker, vi har jobb og leilighet og barna går i barnehage. Likevel er vi ikke som andre. Vi tilhører en nærmest sektlignende undergrunnsbevegelse som motarbeider det fundament hele vårt samfunn er bygget på. Der, rett ved "bilbyen ", lever vi i skjul med vår hemmelighet: Vi har ikke bil.

Nå pleier våre venner som er innviet i vår obskure livsførsel, å poengtere at vi, ved ikke å ha bil, har nærmere 30.000 til drosjepenger hvert år. Så, på søndag da vi skulle besøke Liselottes kusine, tenkte vi at denne søndagen skulle vi ta det enkelt og ringe på en drosje. Vi skulle altså ikke reise kollektiv eller sykle. Men, med to barn, den ene på to år og den andre fire, er det ikke like lett. En halvtime etter at bilen var bestillt fra sentralen, og gutta var begynt å gå løs på hverandre av kjedsomhet, ringte jeg for å høre hvor bilen ble av. På Oslo taxisentral kunne de fortelle at de ennå ikke hadde kunnet oppdrive en drosje med to barneseter. Jeg svarte at da fikk det være det samme. Så det ble T-banen som alltid. Moralen, vel den får du finne selv, men noe ved denne hendelsen fikk meg til å vakle i troen på at vi lever rett...

De gamle anarkister

Jeg starter med en omvei: Jeg elsker antikvariater. Ikke slike fancy steder som kun selger praktbøker og gamle kart utstilt i glassmonter, men gode gammeldagse antikvariater som selger brukte bøker av all sort. Det lukter deilig støv og gamle papirer i slike butikker (noe som trolig forklarer hvorfor jeg synes det er helt ok å bruke dagene mine på å gjennomgå gamle papirer som har ligget opptil 100 år i kjelleren på universitetet i Oslo). En dag, for mange år siden (1992), da jeg nettopp hadde sett Vidar Sandems teaterforestilling basert på Arne Dybfests liv, bestemte jeg med for å se om jeg kunne finne Dybfests bok "Blandt anarkister". Etter å ha lett litt i hyllene på Oslo Nye Antikvariat, spurte jeg mannen bak disken om han kjente til boken. Det gjorde han, og ut fra bakrommet hentet han frem en liten rød flis av en bok. Den skulle han ha hundre kroner for, noe som var under én krone siden, og det takket jeg ja til. Opprømt tok jeg med meg min nye skatt hjem og leste....

"Blandt anarkister" er ikke en teoretisk bok, den gir kun noen stemningsbeskrivelse av møter med diverse anarkister i Europa og USA på 1880-tallet. Jeg tilhører dem som var fascinert av anarkismen, mest fordi jeg ville være noe annet enn "vanlig sosialist", sikkert også fordi jeg var oppdratt i et "kunstnerisk" hjem på Oslos vestkant. Anarkisme og anarko-syndikalisme ble esoteriske begreper man kunne pynte seg med, og ingen kunne sette en fast i en diskusjon ved å komme med et pinlig partiprogram, man var jo anarkist! man tenkte selv! Nå ja, jeg innså fort at mine evner som anarkist var heller dårlige og jeg har slått meg til ro med å være venstrevennlig stemmekveg(?!). Men hva godt kan man nå si om denne boken? Den tegner et bilde av Europa der politisk aktive måtte reise rundt og leve i skjul, et tid der de ble arrestert for deltagelse på politiske møter og artikler de hadde skrevet. Og det er alltid en grei påminnelse... Samtidig tegnes bildet, med bibelsk bildespråk, av anarkister som mystiske, intellektuelle åndskjemper som som aldri lar seg kue, men heller dør som martyrer for saken. Og kanskje berører denne boken dermed anarkismens iboende problem; nemlig en individualisme som gjør den til en sosial tanke om de mange, men for de få? Jeg vet ikke. Og jeg lurer fælt på hvem som kjøpte dette eksemplaret av boken som jeg nå sitter med, da den kom ut i Kristiania i 1890....