Vår første skitur!

Ok, jeg må skryte litt av gutta våre. I går gikk vi for første gang, hele familien sammen, på skitur. Nå har vi mange ganger vært ute og lekt oss på ski på Skullerudsletta, men den denne gangen gikk vi en ordentlig tur, fra A til B. Det var en kort tur, fra Bogerud til Skullerud, via Rustadsaga. Størstemann raste av gårde og mor måtte løpe etter, mens jeg tok meg god tid til treåringen. Med en god del stopp, sjokoladebit rundt svingen (Kvikk Lunch – selvfølgelig), kakao på termosen og mye oppmuntring, så gikk det bra. Og ingen klaging! Jeg er imponert og gleder meg til flere turer fremover nå som sneen har lagt seg her i hovedstaden.

Elias

I går, lørdag, var hele familien og så Elias og kongeskipet. Vi har fulgt Elias siden slekt i Kabelvåg sendte oss de to første bøkene om Elias. (Dette var før tegneserieversjonen var laget, og Elias så litt anderledes ut da, Tråle hadde rullings i kjeften og Kjapp het Skarven, men ellers var det ganske likt). Nå har vi aldri funnet ut av hvem det var som sendte oss bøkene til jul, alle tanter og onkler nekter for at det var dem, men i alle fall, vi har alle Eliasfilmene og nå måtte vi da også se spillefilmen. Peder og Øivind er i målgruppen antar jeg, 5 og 3 år gamle, og de var fornøyde, selv om minstemann syntes det var litt vel skummelt til tider. Vi voksne, vel vi syntes det var helt ålreit, vel så bra som Biler som vi så i fjor. Jeg skulle gjerne hatt en mer "handlingsorientert" film og mer humor, men, når de små er fornøyd skal kanskje ikke jeg klage?

Fastelavnsboller, blide italienere og fromme polakker

Denne fastelavnssøndagen var den første på mange år hvor vi ikke spiste fastelavnsboller. Før har de vært et årlig innslag, men i år sviktet vi. En grunn til det tror jeg at det er har vært så mange barnebursdager i det siste at vi alle (ok, kanskje ikke ungene) var mettet på søtsaker. I stedet tok vi med oss svigermor og drog til den hyggelige italienske restauranten Ciao Ciao, som serverer god og enkelt italiensk kost. En fin erstatning spør du meg, det ble altså fastelavnstiramisu i stedet. På vei dit så vi for øvrig dette nye fenomenet i Oslo bybilde: St. Olav katolske kirke hadde sidedører og hoveddøren på vidt gap og over alt var det folk. Det nærmet seg nemlig slutten av dagens messe på polsk og polakkene er blant de mest trofaste kirkegjengerne i Europa, slik at kirken i Oslo ikke har plass til alle, derfor står folk i dørene, ut på trappen og ned i gaten. Et par hundre meter ned i gaten lå den større Trefoldighetskirken med stengte dører. Men det er vel ikke aktuelt å bytte…

Hankø i moll

Hankø i februar er et underlig sted. Men furuene og sneen helt ned til vannet kan jeg godt like. Og at alt til slutt forsvinner i et tåkehav. Nå ja, seminaret er overstått. Mest fornøyd er jeg med at ledelsen la inn fotball (eller "foppal" som vi gutta sier) som en av aktivitetene. Som kontrast til dette grå bildet er det karnevalstider i barnehagen. Så i dag fulgte jeg en skjeggete cowboy og en ridder med bart til barnehagen. Selv er jeg forøvrig krøpet under dyna for å forsøke og stoppe en gryende forkjølelse...

Rolf Jacobsen

Rolf Jacobsen var en mann med mange sider. Han var radikal arbeiderpartimann, senere NS-medlem, så katolikk, og – dikter. Jeg har lest lite av ham, og dette kom jeg over ved en tilfeldighet. Det er et mildt og vakkert dikt...

-

Guds hjerte vet vi ikke, men vi vet
noe som overstrømmer oss
som et regn over hendene.

Hans øyne ser vi ikke, men vi ser
usynlig lys over alle ting
som i sommernatten.

Hans stemme hører vi ikke,
men vi finner
veier overalt og spor i hjertene
og stier med lavmælt lys.

-

Borte

"Sykkelstyret" synes å ha lagt utfor et byfjell uten bremser, i alle fall forsvant bloggen etter et lengre innlegg om nettopp blogging (samt en avslørende lesning av Linn Skåber). Vel vitende om at livet finnes utenfor nettet, innrømmer jeg at jeg allerede savner Sykkelstyret. E! Håper du fremdeles sykler når været tillater det…

Forgjengelig hverdag?

Dette året kommer jeg til å kartlegge og registrere en del gammelt arkivmateriale, jeg har allerede vært og kikket på en del dokumenter fra 1820 og fremover. De er vanskelige å lese, men det skyldes kun min manglende paleografiske kunnskap, teksten er ellers tydelig og godt bevart på de snart 200 år gamle arkene. Så fant jeg et løsrevet dokument fra 1990. Saken gjaldt utfordringer i forskningen frem mot 2005. Som et vedlegg lå en artikkel, på diskett, vel og merke. For å kunne lese hva som stod der måtte jeg først finne noen på kontoret som faktisk hadde en maskin som tok disketter. De fleste har kun usb-tilkobling. Og, da jeg fant en maskin som hadde riktig maskinvare, kunne ikke PCen lese dokumentet. Den eneste muligheten den kom opp med var å formatere disketten. Nå sier jeg ikke at vi ikke kunne ha fått åpnet og lest filen, men det ville nok ha krevd en del jobb og tid. Så konklusjonen er: 1820 - leselig, om enn vanskelig å tyde. 1990, uleselig og utilgjengelig. Noe å tenke på?