Arkivvitenskap (og en gratulasjon)

Jeg vil i fremtiden forsøke å legg ut lenker og poster omkring temaet "arkivteori" og "arkivvitenskap". Det kan se ut som arkivfolket har endel å lære av bibliotekarene i møtet med vår "digitale hverdag"; bibliotekarene ser ut til å omfavne de muligheter og utfordringer nettet byr på, arkivarene synes å slite med å få sine innøvde begreper til å passe på en ny verden, noe professor Eric Ketelaar har skrevet om i denne artikkelen. Forøvrig skal jeg bare gratulere Liselotte med vel overstått eksamen i personalutvikling og -ledelse, og vel overstått eksamensfeiring. Hipp hurra, for en fest!

Ut på tur

Mens noen drar til Corsica, bestemte vi oss for å ta en tur til Skullerud. Dette har etterhvert blitt et fast tursted for hele familien, året rundt. Ettersom eldstemann Peder er så glad i å rote under stubber og stener, kom den pedagogiske ånden over meg og jeg tok med Barn oppdager naturen fra Landbruksforlaget (tusen takk Anitra!). En traust bok, med mye fin grunnleggende naturkunnskap og forslag til videre filosofering over det man finner ute i naturen.

Nå viste det seg fort at det var naturen som bestemte seg for å oppsøke oss. Etter at storebror hadde ledet an og ført oss inn i skogen og opp på en knaus,tok det ikke lang tid før vi ble oppsøkt av en liten krabat, og et tammere ekorn har aldri jeg møtt. Det sirklet rundt oss med en halvmeters avstand og var til og med borte og tafset på buksebenet mitt. Det er tydelig at det er vant med å bli matet av turgåere her i Østmarka. Øivind ble nesten litt redd da det kom nærme! Boken fikk vi også brukt. Vi fant kongler som i følge vår lærebok var spist av mus. De gnager nemlig konglene helt rene, mens ekorn lar endel stå igjen.

Klassisk krim - Waldemar Brøgger

Jeg har akkurat lest ferdig Hevneren på Hagan, en kriminalroman fra 1957, skrevet av Waldemar Brøgger. Boken er en omarbeidet versjon av en han skrev på svensk under psevdonymet Peter Valentin mens han var flykning i Sverige under krigen. Boken inneholder klassiske momenter som gjengangere, lik som forsvinner, religiøs fundamentalisme og en lensmann som har bestemt seg for å slutte og røyke. Personlig synes jeg løsningen kanskje var litt for snusfornuftig, alt går opp til slutt, i motsetning til Bernhard Borges bøker der det finnes opptil flere plausible løsninger, alt etter hvilket verdenssyn man har. Waldemar Brøgger er forøvrig forfatteren bak den store norske Skikk og bruk, og har oversatt den mest komplette norske versjonen av Tusen og én natt.

real life imitating art

Nå tenkte ikke jeg at denne bloggen skulle dreie seg utelukkende om Tyrkia og Orhan Pamuk, men mens vi her i nord blåste i trompeter, spiste pølse og is, spekeskinke og rømmegrøt og skylte det hele ned med øl og akevitt, gikk en mann løs på tyrkiske dommere med pistol. BBC har en artikkel her. I følge artikkelen var det dommerenes motstand mot at lærere kan bære skaut som var årsaken til angrepet. En dommer ble drept. Dette minner skummelt om en av de sentrale scenene i Pamuks "Snø", men jeg tviler han er særlig fornøyd med å ha forutsett akkurat dette....

For broderlighetens skyld

Nå er både det danske og det norske flagget representert her på bloggen, så da får jeg vel ta med det svenske også, og samtidig reklamere for den svenske bloggen Tjuvlyssnat. Les og le!

Noen ord fra en regntung by...

Så mange ting som kunne vært sagt, i stedet får det bli med noen korte kommentarer. 16. mai ble innledet med noe så sjeldent som en anstendig Vålerengaseier over Start. Nasjonaldagen fikk en liten demper på grunn av det dårlige været her i Oslo, men fikk en god avslutning da vi slo Kvernelands i det årlige kubbespillet ute i hagen. Som så mange andre fikk jeg med meg finalen i Mesterligaen, men jeg undrer meg litt over at det er dommeren som får alt peset for ikke å ha gjennomskuet Emmanuel Eboues filming i forkant av Arsenals mål. Hvis media hadde forfulgt og kritisert ham like mye som dommeren ville det kanskje ikke være så attraktivt å filme seg til frispark, ja-ja.

17. mai

Etter et dansk flagg er det vel på tide med det norske, og for dem som er historisk interessert kan man lese en liten sak om det norske flagget her.

Ellers gjetter jeg på at 80 % av alle raddisbloggere vil legge ut arkivbilder av det norske flagget som brenner, mens landets blåbloggere vil si noe om å være stolt av demokrati og at ”enkelte ganger er vestlige verdier best” (den kommentaren stod i et blad som vel er lagt ned nå; Demo, Nemo, Memo eller hva det nå het)

Nå har jeg aldri forstått hva som er så galt med å feire 17.mai. Jeg har prøvd alternativer som bakgården på Blitz og lignende, men det gav ikke særlig medsmak. Da jeg bodde i Bergen må jeg innrømme at deler av den offentlige feiringen der gjorde meg litt svett, hovedprosesjonen og dette folketoget med Levende Ord som dominerende element virket fremmed på en oslogutt som meg. Merk! Jeg kritiserer ikke buekorpsene, jeg elsker buekorps (bare kall meg syk) og med de årlige lunsjene i Cort Piil-smau 1 var 17.mai i Bergen alltid en fornøyelse. Jeg har vel kommet til den erkjennelsen at jeg liker festivitas, og jeg tror man kan feire 17. mai uten å bli helt Carl Ivar. Derfor vil jeg i år, som i de foregående år, holde meg med familie og venner og spise god mat, og heller bruke de traurige hverdagene til selvransakelse og kritikk av norsk selvgodhet. Så, en riktig god 17. mai til alle venner og alle andre!

Velkommen hjem!

Min kjære kommer hjem i dag
fra en tur med jobben.
Barna er sikre på presanger,
hun har jo tross alt vært
i det store utlandet - København!
Vi ønsker henne
velkommen hjem og i kveld
blir det pizza til alle
og trøste-Tuborg til
far som måtte være hjemme....

Istanbul

Da jeg leste "Mitt navn er Karmosin" av Orhan Pamuk fant jeg frem til denne siden som gir et innblikk i de skattene som befinner seg i Topkapi Sarai, de ottomanske sultanenes palass. Det var interessant å finne frem noen av de miniatyrbildene som er så sentrale i denne fortellingen og ha mulighet til å studere dem mens jeg leste. (Det fungerte også som støtte i de partiene av boken som mangler litt nerve, eller rettere sagt, var kjedelige.) Sultanens palass er et skattekammer fylt med gull og edelstener, gaver og erobringsgods og jeg tilbrakte en hel dag i Topkapi Sarai da jeg for mange år siden besøkte Istanbul, eller Miklagard/Konstantinopel som byen også er kjent som (hvis man ikke gjør som grekerne og enkelt og greit kaller den O polis; "Byen").

Istanbul er en vakker, svimlende opplevelse med alle sine mennesker, sin historie og sine bygg. Jeg tok ferge over til den asiatiske siden og drakk te på bryggen, kjøpte stekt fisk i brød rett fra båt, besøkte patriarkatet og vandret i Fanar på jakt etter tegn fra de tusenvis av grekere som tidligere bodde der. Alt jeg fant var noen utviskede greske skilt som var malt rett på husveggen. Det er lett å bli sentimental av slikt, og de opprinnelige greske istanbulinnbyggerne er nok en utdøende gruppe. Men det er også tegn på at Istanbul begynner å finne igjen sin kosmopolittiske arv. Jeg håper å snart kunne få reise dit igjen, og i mellomtiden får man slå seg til ro med filmen Politiki Kouzina, eller A touch of Spice som den dessverre ble lansert som internasjonalt. Intet stort mesterverk, men den gir deg garantert den rette Istanbulfølelsen. Og ja, fotografiet er av Agia Sofia-kirken, om det skulle være tvil.

Thelo ena frappedaki

Ah - sommer! Våren har vi hoppet over her i Oslo og gått rett til sommerværet. Det er rett og slett så deilig at jeg har bestemt meg for å fortrenge alle fotballresultater og annet som kan ødelegge den gode følelsen. Med det varme været har jeg åpnet boksen med pulverkaffe som Hildikk tok med fra hellenernes hjemland i fjor. Dermed har min kjære og jeg kunnet nyte den greske klassikeren frappé på verandaen hjemme. Jeg har, i all beskjedenhet, med suksess laget frappé med espresso tidligere, men den rette smaken kommer kun med gresk pulverkaffe. Nå håper jeg bare det varme været varer; vi blir alle litt mindre effektive og litt bedre mennesker på dager som disse.

Endelig!!

Jeg har vært gretten i det siste, prøvd å skjule det hele bak falske smil og påtatt letthet. Og rett skal være rett, en 1-0 seier er ikke mye å skryte av, men det gjør det lettere å tenke positivt. Folk får hate Enga så mye de bare vil, det er bare misunnelse, når dette laget får flyten har det kvaliteter til å bli et virkelig topplag. La oss håpe sesongen i år fra nå av bare går oppover og at vi havner der vi skal være ved sesongens slutt: På toppen. Ære være Vål´enga!

Nesler og S.K. Bjørneboe

Jeg har nettopp lest ferdig Sven Kærup Bjørneboes siste skildreri fra skjærgården, Gjensyn og klage. Av hans tre bøker fra dette øylivet er denne den mest innadvendte, og det virker som jeg-personen trekker seg unna og forsvinner litt inn i seg selv. Han driver polemikk mot egne utsagn fra tidligere bøker, noe som bidrar til denne følelsen av, i mangel av et bedre ord, unndragelse. Likevel står ett fast som går som en rød tråd gjennom hele hans forfatterskap; "åndelighet" (SKB vil selvfølgelig vri seg beklemt av et slikt ord) koblet med det helt enkle, konkrete og håndgripelige. Eselet som gudsbevis, det kan jeg like.

Boken inneholder forøvrig et forsvar for brennesle, en gammel og god kulturplante som vi har glemt bruken av. Inspirert skal jeg derfor ut å plukke nesleskudd i helgen, slik at jeg kan servere barna den fryktinngytende retten neslesuppe. Husker selv da faren min lagde neslesuppe da jeg var liten. Alltid den samme spenning ved første skje - kan jeg stole på at det ikke vil svi og brenne?

Arkiver fra Guatemalas blodige historie

Vanligvis er det ren nostalgi som gjør meg opptatt av gamle arkiver, en innfallsport til hverdagslivet i tidligere tider. Her er det ikke mye nostalgi og spore. Desto viktigere arbeid....