Kunsten å lytte
Hengende over sykkelstyret har Espen hentet frem et sitat om å kunne lytte. Jeg benytter sjansen til å legge ut lenken til Bethlehem Bloggers (for dem som ikke allerede kjenner bloggen), så kan vi sammen lytte med øynene.
En blogg om litteratur og mat, øst og vest, Gud og politikk, samt gamle papirer fra svundne tider, sånn omtrent...
For å rette opp det slette inntrykket fra forrige post, og for å vise at jeg er en skikkelig familiemann vil jeg herved få opplyse alle om at Lotto og jeg har syv års bryllupsdag i dag! Hurra! Vielsen fant sted i Bergen tinghus, og jeg husker at den to meter høye fullmektigen i sort kappe sendte meg stygge blikk fordi jeg begynte å fnise av hans høytideligheter. Etterpå feiret vi i Cort Piilsmau før vi løp til flybussen og dro til Hellas. Men det er en annen historie. Rosene deles for øvrig med våre forlovere/vitner, Sofie og Line (ja, jeg hadde kvinnelig forlover, skikkelig opprørsk assa). Vi skal skåle for dere begge i kveld. (Ps. Blomstene er utlånt fra interflora)
Rekdal har trukket seg , jeg tror det var en god ting, han har oppnådd mye med Vålerenga, men når han mangler motivasjon og han ikke får spillerne til å prestere bedre, er det på tide med "nye koster". Ellers har hverdagen begynt: Ved siden av jobb studerer jeg arkivteori (jeg har allerede fått semesteroppgaven og innleveringsdato), flexiskjemaet viser at jeg har null feriedager til gode og bankkontoen er ganske slunken. Høsten blir altså jobb og lesing. I et anfall av huslighet har jeg nå bakt brød to ganger denne uken, jeg får se hvor lenge den trenden holder, men det er ganske tilfredsstillende med duften av ferskt, hjemmebakt brød i huset. (Forøvrig er dette er en test av Writely , som endelig tar imot nye brukere igjen. Jeg synes det ser vel så bra ut som "Think free ", ikke like sofistikert design, men kanskje litt mer oversiktelig)
Nettopp tilbake fra ferie i Kabelvåg, Lofoten. Venner og familie kan se mer her. Leselisten min har vært noe monoman i sommer, der Nygårdshaug har skrevet det meste av det jeg har lest; "Jegerdukken", "KISTE nummer fem", "Cassandras finger" og "Alle orkaners mor". Ikke alle bøkene er like gode, men underholdende sommerlektyre er det helt klart. En krim av en helt annen type er ”Sirkelens ende” av Tom Egeland som jeg fant i bokhylla til Kari i Kabelvåg. Uten et eneste mord, ja uten noen særlig forbrytelse, og med et rolig, nesten dvelende tempo er den svært ulik Skarpedin Olsen og Fredric Drums halsbrekkende oppgjør med forbrytere. Enda sterkere blir denne kontrasten når man sammenligner Egelands bok med sin forvokste, yngre bror: ”Da Vincikoden”. Der Dan Brown lar karakterene i sin ADHD-bok jakte på hverandre i biler i rasende tempo, kaster hovedpersonen i Egelands bok seg inn i en - 2CV - og putler avgårde mens "skurkene" forsvinner med gullskrinet som inneholder bokens hemmelighet. Dessverre ødela det at jeg har lest "da Vincikoden" tidligere på mange måter Egelands bok for meg. Spenningen i "Sirkelens ende" er knyttet opp til skrinet og avsløringen av hva dette inneholder, men den hemmeligheten kjente jeg jo allerede fra Dan Browns bok. Ja,ja...




